To viser.
--

Tror jeg holder meg inne i dag
Det flyr svarte kråker over alt
Er nøktern i trua på tegn og skrømt
Men det er greit å være på den sikre sia har jeg erfart

Har et mål med rognebærkratt
Bor aleine, skyter trost og har en utekatt
Lever stødig ser folk i blant
Ser på gamle negativer og får sove nesten hver eneste natt

Sola står opp og lister seg sakte forbi
Jeg teller kvist i veggen
Ventinga har begynt å svi
Trodde alltid jeg hadde evig med tid

Nå hører jeg du er langt fra høgda
Det er bra du har fått ting skikkelig på stell
Det hender at jeg tenker på tia
Da vi glømte om det var morra eller kveld

Og det fantes ingen klagesang
Vi var vinden som strøyk forbi
Ingen salmesang, ingen knokkelklang
Det var jord og det var trær og det var vi

Nå tenker jeg på graset jeg burde ha slått
Sola står opp og lister seg sakte forbi
Veit ikke hva jeg venter på
Trodde alltid jeg hadde evig med tid

Nå svelger jeg timer som piller mot noe som svir
Og ser på timen som er blå
Og han som går langs linna med ljå og timeglass
Veit godt hvor det er kaffe å få

--

Noen snur seg mot gud når det blir kvelden
Noen drar nytte av satan sjøl
Noen  stikker nesa langt oppi det kvite
Noen graver seg ned i djupe høl

Når kvelden kommer tar jeg sats og hopper
Jeg har ei muru som kviler på bringa mi
Hu klorer seg fast og pisker meg gjennom svarte natta
Kaster skumle skygger over veien min på nattestid

Jeg bruker krefter når jeg karrer meg fram
Kommer jeg ut av dette mørket så kan alt gå ann

Jeg møter folk langs hele veien
Tomme øyne uten lyst på liv og fred
Jeg strener mot målet mitt som er dagen
Den som vekker skogen, den som lar meg se

Her er det kaldt jeg må komme meg bort
Jeg må våkne jeg må hjem og det må skje fort

never med jord
ligger der
og under
ler de av oss

huden brenner
alt er over
jorda skjelver
jeg kommer ikke lenger ned
det stormer i gras og blant liljekongval
våren som kom var bitende kald

nå ser jeg knokler i elva
nå skimter jeg alt som har falt
og alt som igjen skal vokse
fra tiden som meide ned alt

skyene brenner
alt er over
natta er omme
jeg kommer ikke lenger ned
det hviskes i elva som glir sakte forbi
fra et mørke som ødsler med meningsløs tid

jeg kjenner lukten
av det aller siste regn
jeg hører drønn
fra gras og tunge fjell

jeg trenger vind og regn

jeg hamret mot jorda
med skjelvende neve
slukket min sorg
for det er hèr vi skal leve

tre dager er borte
fra den verden jeg kjente

nå trenger jeg vind og regn

på berget
under ildrød sol
støtter meg
på stein og jord
i mjuke toner
fra sag og sang
forsvinner jeg i en ring på vann
og alt omkring meg duver tungt
som grantopper og drømmer
vi dykker ned i solefald
holder hender mens vi svømmer

på berget
midt blant stjernedryss
kikker fra
vår himmelskyss
mot bistre folk
som skuler ned
uten tegn til sjelefred
og ingen veit hvor vi er nå
når vi svever høyt og lett forbi
med ravnkast mot en himmel blå
mot ukjent plass og ukjent tid

på berget
midt i beksvart natt
da skyter
fantasien fart
og tia blir
et vagt begrep
når månen bruker gamle knep
og setter kropp og sjel i ild
i det jeg ser i bålet
en natt med drømmer i all sin prakt
ja det må verden tåle

Jeg brenner tjyru
Og forbanner alt vi er
Vind fra nord kom ta meg hjem
Jeg hører ikke hjemme her

Til øde landskap
Bein og blod
Der tid står stille
Evig ro

Ruiner av det vi en gang var
Står vaklende i stormen
Et åndredrag så brenner alt
Barn av solen står i larmen

Til en venn

Blodårer mot en eldgammel himmel

greiner er fulle av liv.

Vårt blod,

i det det ble lagt i jorden

ga nålene styrke og bladene farge,

tiuren værn og mennesket varme

Og sangen

som hvisket

det eneste ekte

Visst er jeg glad for

at jeg går god for

de som holder øye med skogen